Kan alle i Norge leve et godt liv?

Vi har mange verdier i samfunnet vårt. En av disse verdiene er tankegangen om at alle er født like mye verdt. At uansett hvem man er og økonomisk ståsted, så er man like viktig. Det gjør meg glad å kunne si at de aller fleste er enig med dette, at alle mennesker er født like mye verdt.

Foto: Unsplash

Bjørn Norman (17)

16.05.2020

Dette henger spesielt godt sammen med mye av det vi er stolte av i Norge, det at vi lever i et land som tror på at uansett hvor du kommer fra, hvordan du ser ut, eller hvor mye penger du har, så skal du ha like muligheter som alle andre til å leve et godt og lykkelig liv. Og når vi har en felles verdi, så vil vi jo også at samfunnet tydelig skal reflektere denne verdien, og at det gjenspeiles både sosialt og systematisk i samfunnet. Men er det sånn det er i dag?

La oss ta «The American Dream» som eksempel, den mest berømte trostanken i vesten, og utvilsomt den viktigste verdien blant mennesker i USA. Vi i Norge pleier ikke nødvendigvis å tenke at vi har så veldig mye til felles med USA, og spesielt ikke når det kommer til verdier.

Derimot er tankegangen til «The American Dream» følgende: «The belief that anyone, regardless of where they were born or what class they were born into, can attain their own version of success in a society where upward mobility is possible for everyone.». Dette stammer også fra en av de mest anerkjente presidentene og en av forfatterne av den amerikanske grunnloven og den amerikanske uavhengighetserklæringen Thomas Jefferson som skrev følgende «We hold these truths to be self-evident: that all men are created equal; that they are endowed by their Creator with certain unalienable rights; that among these are life, liberty, and the pursuit of happiness».

For en fantastisk verdi å ha i et samfunn, som også minner sterkt om våre egne verdier. Den amerikanske grunnloven var faktisk et av de viktigste inspirasjonene til utformingen av den norske grunnloven i 1814.

Man blir nesten inspirert av slike uttalelser, og stolt av land som har slike felles verdier, det at alle mennesker er født like mye verdt og fortjener å ha mulighetene til å oppnå et lykkelig og godt liv, høres ut som verdiene til et nesten utopisk samfunn. Det er kort sagt slik man vil ha det i et samfunn.

Foto: Unsplash

Men gjenspeiler dette det amerikanske samfunnet? Svaret er dessverre nei, det gjør ikke det, ikke i det hele tatt.

Det er nesten allmennkunnskap at for å lykkes i USA trenger du kapital. Alt fra helsetjenester til utdanning koster penger. I følge IHEP «Institute for Higher Education Policy» så har familier som tjener rundt 100 tusen dollar i året (ca. en million norske kroner) fortsatt ikke råd til 65% av alle høyskoler i USA, og den gjennomsnittlige lønnen til et amerikansk hushold ligger på rundt 61 tusen dollar (ca. 650 000 norske kroner) det gjennomsnittlige husholdet i USA har faktisk ikke råd til 95% av amerikanske høyskoler. Hvis vi da også går vekk fra det gjennomsnittlige mennesket og ser på menneskene i USA som lever i relativ fattigdom, kan man trygt si at løpet er kjørt. For ikke å snakke om kostnadene som kommer fra helsesektoren som ligger på rundt 10 000 dollar per gjennomsnittlige innbygger, (ca. hundre tusen norske kroner).

Menneskene i USA er tydeligvis født like mye verdt, men mulighetene til å prøve og lykkes og få et godt og trygt livsgrunnlag, eksisterer kun for 5% av befolkningen.

La oss se tilbake på Norge. Høyere utdanning er så og si i praksis gratis. Videregående skole, grunnskole og helsetjenester er også gratis. Du trenger ikke betale penger om du blir plukket opp av en ambulanse og velferdsstaten tar seg av med å hjelpe til økonomisk i vanskelige situasjoner dersom du blir arbeidsledig, syk, får barn eller havner i en rettsak.

Det sier dermed nesten seg selv at det norske samfunnet er drastisk bedre på å gjenspeile verdiene om at alle skal ha muligheten til å leve et godt og trygt liv, enn det USA er. Vi har en sterk velferdsstat som fortjener ros for å bidra med å gi alle muligheten til å oppnå trygge og gode levekår. Likevel kan en spørre seg om vi har nådd målet? Har alle uavhengig av økonomisk ståsted de samme mulighetene til å lykkes?

Jeg tror at svaret er både og. Jeg tror at vi har stoppet for brått opp i det å tenke på å bevege oss mot et slikt samfunn. Vi snakker litt for mye om hvor flott velferdsstaten vår er og fokuserer litt for lite på hvor mye som gjenstår. Mye av dette handler om mangel på innsikt og forståelse for de mer økonomisk sårbare i samfunnet vårt. I følge NDLA er Norge et av verdens rikeste land, men vi kan fortsatt se at rundt 5–12 prosent av befolkningen i Norge lever i relativ fattigdom. Og tallet har vært stigende i løpet av de siste 30 årene. Forskjellene mellom de som er fattige og de som er velstående, blir også større selv om vi har et politisk system som prøver å sikre velferd for alle.

Foto: Privat

Selv om fattigdommen i Norge, ikke er livstruende så har den stor påvirkning på mulighetene, livsgleden, motivasjonen og den fremtidige tryggheten til dem det gjelder, som regel til den grad at de ender opp uten en mulighet til å leve et fullverdig liv.

Jeg har også personlig lagt merke til at konsekvensene av relativ fattigdom er hardest for de som opplever det fra barndommen til de er unge voksne. Statistisk sett, hvis foreldrene dine har mindre penger takket være arbeidsledighet, dårlige familieforhold, rusproblemer eller omsorgssvikt, har du drastisk færre muligheter til å utforske interessene dine, fullføre skole, eller til å få en god oppdragelse som barn. Du vil også ha svært mye mindre kunnskap om hvilke muligheter du faktisk har, de fleste jeg kjenner som lever i relativ fattigdom sliter også med psykisk helse, dårlig selvbilde, usikkerhet og ensomhet, samtidig som at de ikke vet noe om hvor de skal gå får å få hjelp, fordi ingen har lært dem det.

Relativ fattigdom er et problem som planter spor som vokser og blir til flere problemer, det er svært sammenhengende. Mange bruker ofte argumentet om at man er sin egen lykkes smed og at det er ens eget ansvar å passe på seg selv, og at det derfor ikke er samfunnets ansvar å følge med.

Det at man har ansvar for eget liv er sant, man kan ikke klage til seg et trygt liv uten eget initiativ. Likevel må man også se på det som er menneskelig realistisk å oppnå. Selvfølgelig handler mye av ens livsmestring om ens egne personlige egenskaper som blant annet hvor ansvarsfull man er, men disse egenskapene dukker ikke opp fra ingen steder. Man ser at de som oppnår egenskaper som gjør dem til gode arbeidstagere er de som har blitt født inn i velstående familier som har hatt råd til å gi dem en trygg og lærerik oppdragelse, familier som har hatt muligheten til å gi barna sine oppfølging på skolen, godt kosthold hjemme, gode muligheter til å la barnet utforske sine interesser og muligheter.

Fordi barn er som svamper til informasjon fra ung alder, og det gjelder også negativ lærdom. Hvis man lever i relativ fattigdom, for eksempel hos en aleneforelder som kanskje ikke har tid eller utdanningen til å hjelpe barnet med skole, vil barnet lære at en er dummere enn andre barn i klassen. Fattigdommen leder til færre muligheter for barnet til å lære seg opp til å ha egenskaper som gir muligheter til å mestre livet, istedenfor læres en heller opp til at man er for dum til å klare seg på lik linje med de andre. Dette skaper en paradoksal utvikling hvor man har svært mye større vanskeligheter med å bygge opp viljestyrken, motivasjonen og egenskapene som trengs for å mestre livet.

Jeg tror også sterkt på prinsippet om at utfordringer og vanskeligheter kan skape ressurssterke og svært kompetente arbeidstagere, rett og slett at «Pressure makes Diamonds». Derimot må man forstå seg på balansen mellom samfunnet og individets kontroll på egen livsmestring. Man trenger tillit til seg selv og samfunnet for å lære hvordan å ta i bruk ens egne ressurser og sette de i kraft for å kunne leve et trygt og godt liv. Det å si at man er sin egen lykkes smed når man lever i relativ fattigdom og så mye er utenfor din kontroll, leder statistisk sett kun til at de aller fleste mennesker mister troen på seg selv og fattigdommen fortsetter. For å sette en stopper for dette, må vi som samfunn anerkjenne at vi har en ujevn fordeling av muligheter. Og at hvis vi tror på at alle mennesker er like mye vært, så bør vi anerkjenne at ikke alle har de samme mulighetene i samfunnet vi lever i nå.

Vi trenger flere offentlige tiltak som hjelper med skolegangen, den psykiske helsen og lærdommen som gis til mennesker og spesielt ungdommer som lever i relativ fattigdom. Vi trenger informasjonsspredning, politisk vilje og et helhetlig syn på hva felleskapet kan få til. Dette trenger vi dersom vi faktisk ønsker å oppnå et samfunn som gjenspeiler verdiene vi ser opp til om at alle skal ha like muligheter uavhengig av hvem du er eller økonomisk ståsted til å oppnå et lykkelig liv.

Har du fått med deg disse?

Det er jo ingen grunn til å hviske!

Det er jo ingen grunn til å hviske!

Psykiske plager er ikke noe en skal føle skam over. Tvert imot bør en føle stolthet over at man erkjenner at man har et problem, og at man i en vanskelig tid tørr å søke hjelp.

Kriser kan også være vendepunkt

Kriser kan også være vendepunkt

Dessverre kan man ikke tilpasse alle løsninger til den gamle normalen. Vi er nødt til å utfordre samfunnet og vårt eget syn og se helhetlig.

>

Share This

Share this post with your friends!