«Om jeg skal være takknemlig for tilgjengelige HC-toaletter, når blir jeg likestilt da?»

Jeg er kvinne, jeg er bifil og jeg er funksjonshemmet. Også er jeg en hel andre ting som student, venn, datter, tvillingsøster og samfunnsdebattant. Jeg forteller ikke alt dette for at det er så viktig å vite alt hva jeg er, men i dag så blir jeg ofte bare omtalt som det ene. For som funksjonshemmet blir jeg først og fremst sett på som det, funksjonshemmet.

Foto: Unsplash

Marianne Knudsen (20)

05.05.2020

Mer om Marianne Knudsen

1. Nestleder Norges Handikapforbunds Ungdom

Overskriften er et utdrag fra talen som Judy Heumann holdt under en demonstrasjon for funksjonshemmedes rettigheter på 1960-tallet, utdraget kan sees i filmen Crip Camp som ble lansert på Netflix nylig. Funksjonshemmedes rettighetskamp har oppnådd mye, men sammenlignet med andre likestillingsbevegelser har vi kommet utrolig kort. Overskriften her er like passende den dag i dag som det den var for femti år siden. Hvorfor er det slik?

Å være funksjonshemmet i dag blir sett på som en feil, et biologisk avvik. Når man snakker om funksjonshemmedes rettigheter har folk en tendens til å oppfatte det som noe særegent. Dette er ikke fordi det egentlig er noe spesielt med funksjonshemmede. Man kan nemlig se mye av de samme mekanismene i andre diskriminerte gruppers kamp. Forskjellen er bare at funksjonshemmedes likestillingskamp henger så ekstremt langt bak, at det er ikke anerkjent som en likestillingskamp engang. Mange sier det er så vanskelig med likestilling for «de funksjonshemmede», så komplisert. Så mye ekstra. Da er det viktig å stille seg spørsmålet, hvem har retten til å bestemme at noen mennesker er feil og noen er rett? At noen mennesker skal ha tilgang på full frihet i samfunnet og andre ikke?

Å sloss for funksjonshemmedes rettigheter er litt som å sloss mot puter. Vi kan ikke benytte oss av kollektiv transporten om vi ikke kommer om bord, eller offentlige bygg og anlegg når det er trapp inn. Om det var en restaurant som bare var for hvite. Ville du ha gått inn da? Du synes kanskje det er å dra den litt langt? Det står jo ingen forbudt skilt der, der jo bare en trapp, men budskapet forteller det samme. Man er ikke velkommen. Mange synes det er vanskelig å ta inn over seg funksjonshemmedes kamp som en rettighetskamp. Fordi man rett og slett ikke orker å se på det som et samfunnsproblem. Det er lettest å møte det med «uff, det var trist». Eller å skape en avstand fra det og tenke «det gjelder jo ikke meg» eller «de er ikke som meg». Vi har sett de samme mytene og fordommene i all rettighetskamp, for eksempel vold mot kvinner eller vielse av homofile i kirken. Funksjonshemmede opplever daglig systematisk diskriminering, men ofte er diskrimineringen skjult. Skjult i inspirasjonspornoen, «Det er så utrolig inspirerende å se hvordan slike som deg takler livet». «Så fint å se at sånne som deg er ute og handler»

Foto: Pexels

Skjult og kamuflert i omsorg og «det er ikke vondt ment». «folk vet ikke bedre». Ungdommer blir pedagoger på heltid. Ungdommene skal måtte forklare, svare på spørsmål om sexlivet sitt og bære ansvaret om å måtte svare for en hel minoritet hver gang noen spør «hvordan er det for dere funksjonshemmede …» Det blir en hverdagskost som er utrolig slitsom. Hvem sitt ansvar er det egentlig å bære?
1 av 3 funksjonshemmede opplever hatkriminalitet. 90 prosent av boligene i Norge kan du ikke bo i om du sitter i rullestol. 100 000 vil jobbe, men får ikke jobb. Man oppfordrer funksjonshemmede til å søke, men det hjelper lite når man ikke får jobben. 15% av befolkningen har en funksjonsnedsettelse, det er mange ressurser. Man hører ofte at det blir for dyrt å skulle satse på full likestilling. Da er det viktig å huske på at likestilling koster penger. På samme måte som barnehageplasser for kvinner kostet penger, men det var en investering. Å skulle investere i likestilling for funksjonshemmede er ikke å ta en for laget, det er ikke en dugnad eller et velferdsprosjekt, det et bevisst veivalg for nåtiden og fremtiden.

For hvilke andre grupper godtar vi at ikke kan delta på arrangementer? Burde det ikke vært et prinsipp at man ikke skal arrangere arrangementer der ikke alle kan delta?

Foto: Privat

Tidligere i vår skulle stortinget stemme over om Norge skulle ta inn funksjonshemmede sin rettighetskonvensjon inn i norsk lov. På lik linje som barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen. 8 stemte for, 90 stemte i mot. Folkevalgte politikere godtok og godtar at jeg og mange fler ikke har de samme rettighetene som dem selv.

Mange sier også at det er snakk om spesielle behov.
Men når jeg er ute og spiser med en av mine ikke-funksjonshemmede venninner er det ikke noe som skiller meg og henne om restauranten er tilgjengelig. Ingenting skiller oss før vi må gå inn forskjellige innganger eller at toalettet er i andre etasje uten heis. Jeg har ikke spesielle behov fordi jeg ønsker å kunne komme inn og handle på nærbutikken min. Det handler om hvordan vi velger å bygge samfunnet vårt. Hvem vi tar utgangspunkt i at skal spise på den restauranten, hvem vi tar utgangspunkt i at skal ta den bussen. Hvem som er fullverdige mennesker i samfunnet vårt og ikke …

Diskriminering internaliseres i oss alle og det har den gjort i alle likestillingskamper. Det er på tide å bestemme hvilken side av historien man vil være på.

Jeg tror at jo flere vi er, og jo høyere vi roper, desto flere øyner vil åpne seg.
Jeg tror på at vi kan komme dit at neste gang stortinget skal stemme over å styrke og likestille funksjonshemmedes rettigheter så er det ikke 8 for 90 imot, da er vi alle samstemt.

Har du fått med deg disse?

Den fattige studenten burde vært utdatert

Den fattige studenten burde vært utdatert

Så lenge jeg kan huske har jeg blitt fortalt at studenter er fattige. Som student skal man visst nok være fattig, og det er visst nok greit, siden det bygger karakter.

Det er jo ingen grunn til å hviske!

Det er jo ingen grunn til å hviske!

Psykiske plager er ikke noe en skal føle skam over. Tvert imot bør en føle stolthet over at man erkjenner at man har et problem, og at man i en vanskelig tid tørr å søke hjelp.

Kriser kan også være vendepunkt

Kriser kan også være vendepunkt

Dessverre kan man ikke tilpasse alle løsninger til den gamle normalen. Vi er nødt til å utfordre samfunnet og vårt eget syn og se helhetlig.

>

Share This

Share this post with your friends!