Sportswashing av Newcastle– hvor er Premier League?
Da Mike Ashley i 2007 tok over som eier av Newcastle United, ga det Newcastles supportere håp om en storhetstid. 13 år senere kan man konkludere med at kjøpet var nokså mislykket. Men vondt kan fort vise seg å gå til verre for den tradisjonsrike klubben.

Foto: U.S. Secretary of Defense. Creative Commons
Adrian Tangen Auke (18)
01.05.20
Mer om Adrian Auke
Studerer ved Ringerike vgs
Newcastle er en klubb med betydelige meritter, ihuga supportere og forventninger om suksess, men allerede sesongen etter at Mike Ashley ble eier av klubben rykket de for første gang ned til Championship fra Premier League. Selv om de rykket opp to år senere, har det vært konstant misnøye med Ashley fra samtlige Newcastle supportere. Noe av det som har gjort ham upopulær, er at han sitter med mye penger, men nekter å bruke de på nye spillere som kunne gjort Newcastle i stand til å kjempe om plasser i en av Europa-cupene. Man kan mistenke ham for å sjekke hvor lite penger han trenger å bruke for å holde klubben sin i Premier League.
Med det bakteppet, har de aller fleste Newcastle supportere ønsket seg nye eiere inn i klubben. Men få hadde sett for seg å sette sin afternoon tea i halsen…
For den nye (antatte) eieren til Newcastle er selskapet The Saudi Fund som eies av Prins Mohammed bin Salman. Han kommer angivelig til å eie 80% av aksjene i Newcastle, som skal ha en verdi på 3,9 milliarder kroner. I tillegg vil Amanda Staveley få en eierandel på 10%, og de resterende 10% er det de indiskfødte Reuben-brødrene som kommer til å eie.

Foto: Pexels
Det dette regimet driver med er et perfekt eksempel på «sportswashing», altså at man bruker idretten for å drive egen propaganda og få oppmerksomheten vekk fra annen uønsket virksomhet. Noe som ikke er positivt.
Amnesty har nå også kommet på banen i saken, og prøver å påvirke Premier League og Newcastle til å stoppe oppkjøpet.

Foto: Dom Fellowes Creative Commons
Denne overtakelsen håper jeg kan belyse et nytt problem som har oppstått, spesielt i Premier League. Det at styrtrike folk blir eiere av klubber har skjedd ganske ofte de siste årene, og er i seg selv ikke et kjempestort problem. Problemene som oppstår stadig oftere er at disse eierne både er autoritære og noen ganger ekstremt usympatiske, som i dette tilfelle. Kjente eksempler på dette er Manchester City og PSG, som også har fått UEFA på nakken på grunn av sin pengebruk, og Man City er per dato utestengt av UEFA Champions League i to sesonger. Denne trenden med «sportwashing» er skummel, og engelsk fotball mister mye av sjarmen ved slike oppkjøp. I Tyskland har ofte supporterne en eierandel på rundt 50%, og er med å føre folk nærmere klubbene sine, i motsetning til England som gjør det stikk motsatte.
Premier League burde kjenne sin besøkelsestid. For de har til nå ikke uttalt at det utgjør noe problem at autoritære og usympatiske folk kommer og kjøper opp en klubb som Newcastle med den negative blesten dette skaper rundt egen klubb og liga. Det som i dag kan skape problemer når man skal kjøpe opp en Premier League klubb, er om de nye eierne har bedrevet noen form for økonomisk kriminalitet. Det føles veldig feil at eiere som har vært med på å støtte homofobi og halshugging skal få bli eier i en klubb, mens folk som kun har drevet med nasking ikke skal få lov til å bli en eier i en Premier League klubb. Paradoksalt nok virker det som Premier Leagues største bekymring til nå har vært Saudia-Arabias praksis med piratvisning av Premier Leagues kamper, noe som betyr at folk klarer å få sett kampene ulovlig på sider som er helt gratis.
Derfor håper jeg dette blir en «wake-up call» for Premier League. Slike oppkjøp må bli stoppet i fremtiden.
Har du fått med deg disse?
Den fattige studenten burde vært utdatert
Så lenge jeg kan huske har jeg blitt fortalt at studenter er fattige. Som student skal man visst nok være fattig, og det er visst nok greit, siden det bygger karakter.
Det er jo ingen grunn til å hviske!
Psykiske plager er ikke noe en skal føle skam over. Tvert imot bør en føle stolthet over at man erkjenner at man har et problem, og at man i en vanskelig tid tørr å søke hjelp.
Kriser kan også være vendepunkt
Dessverre kan man ikke tilpasse alle løsninger til den gamle normalen. Vi er nødt til å utfordre samfunnet og vårt eget syn og se helhetlig.