Månedens refleksjon: Oppblåsbare utfordringer

Husker du bursdagsselskapene du var i da du var liten? Det jeg husker best var hvor gøy det var med ballonger. Store luftfylte plastbobler, som du ble svimmel av å blåse opp.

Foto: Unsplash

Line Horgen Thorstad (18)

01.05.20

Mer om Line Horgen Thorstad
2. plass i Aftenposten Si ;D sin ytringskonkurranse våren 2020

De ga mulighet for en nesten instinktiv lek. Jeg tror ingen noensinne har forklart den, vi skjønte det bare alle sammen. Du kaster ballonger opp i luften, og så skal man holde dem svevende så lenge som mulig. Ganske selvforklarende. Ballongene daler sakte nedover, og du må kaste deg fremover for å få dyttet dem opp igjen. Du har sikkert lekt det.

I ettertid har jeg tenkt på dette. For det er to måter å organisere seg på. Enten kan alle deltagerne stå i en klynge og kaste seg fremover når de ser ballongene komme. Det var strategien barna i de bursdagene jeg var med på valgte. Alt i alt, lite konstruktivt. Ballongene fikk liten følelse av det store himmelhvelvet. For etter kort tid var blåmerker, fargerike ballongrester og kaos en realitet. En bedre strategi derimot, er å spre seg jevnt utover for å samarbeide om å dekke et større område. Med korte, konsise kommentarer diskutere hvem som er mest egnet til å ta imot hvilke. Og fortelle om de ballongene du ser, så andre kan ta riktige beslutninger basert på det fulle bildet. Det er kanskje naturlig at barn ikke får dette til, men jeg er usikker på om voksne er noe særlig bedre. Det er lenge siden jeg var i en barnebursdag, men problemet er gjenkjennelig også senere i livet, bare i en mindre fargerik innpakning. Og selv om regelen om at ballongen aldri, under noen omstendigheter skal treffe bakken er byttet ut med en ny, er resultatet skuffende statisk. Vi diskuterer heller ikke voksenlivets ballonger. Ifølge tradisjonell etikette er det en uskreven regel i alle sosiale sammenkomster, som er helt avgjørende for aftenens videre suksess. Du snakker ikke om religion eller politikk i middagsselskaper.

Er ikke det litt synd? Du løser kanskje ikke så mange kriser i middagsselskaper, men jeg tror det sier noe om samfunnet generelt. Hvor uenige vi er om sannheten. Og sannheten er vanskelig, men vi klarer oss ikke uten den. Sannhet er det beste våpenet mot konspirasjoner, rykter og mistillit. Uten sannhet bryter kommunikasjonen sammen. For i motsetning til det actionfilmer prøver å overbevise oss om, tror jeg ikke fremtiden til jorda hviler på skuldrene til en latterlig muskuløs mann i tettsittende kunststoff. Nøkkelen er samarbeid. Og da trenger vi et felles grunnlag for saklige argumenter. Vi trenger den sagnomsuste sannheten. Men hvordan finner vi den?

Foto: Unsplash

Rundt 400 år før vår tidsregning gikk en skjeggete mann rundt på torgene i Athen. Han irriterte vettet av sine medborgere ved å stille dem tilsynelatende greie spørsmål, som senere skulle vise seg å være det motsatte (Auen, 2020).  Først spilte han uvitende, og kunne prise den andre sitt intellekt imens han stadig stilte mer og mer kritiske spørsmål. Lykkelig ignorant svarte offeret, uten å vite at det var nå Sokrates felle klappet igjen rundt dem. Athens plageånd ville at den andre skulle forstå sin egen uvitenhet, og ikke uten videre godta etablerte sannheter. For Sokrates var sannhet hevet over alt annet, og han ga blanke blaffen i hvem han terroriserte med sine evinnelige spørsmål. Uansett om du var en autoritet, ungdom eller hjemløs ville han ha deg til å innse at den eneste måten å komme frem til noe fornuftig var gjennom innstendig refleksjon og samtale med andre.

Hvis man går inn i et hvilket som helst kommentarfelt, ser man at vi ikke har mangel på samtaler i 2020. Tvert imot. Men er det konstruktiv debatt som driver samfunnet fremover? Frontene er så steile. Man nekter å vike så mye som en centimeter tilbake på noe som helst imens personangrepene florerer. Jeg vet faktisk ikke om jeg ville kalle det en debatt engang. Det er mer som vekselsvise monologer. Man sier det man mener, skummer gjennom motpartens tilsvar og hamrer tilbake med sitt eget syn, uten å ha noen refleksjoner over hva den andre egentlig skrev. Som om to stykker står og skriker til hver sin vegg på en scene med et virtuelt publikum. Som om man er redd for at motstanderen skal klare å overbevise deg. Folk flest orker ikke å stå i det. De himler heller med øynene eller flykter videre inn til hver sine ekkokamre, der man driver hverandre lenger og lenger ut på sidene. Det skaper ikke samarbeidsgrunnlag. Da stoler man bare på at man selv kan klare å redde den fallende ballongen. Det funker ikke. Hvis hundre stykker hopper mot en ballong samtidig er en kollisjon uunngåelig.

Så tilbake til innledningen. Hvorfor er vi redd for at den store, skumle, ballongen som er klimakrisen, skal eksplodere i middagsselskapet? Fordi det får ellers voksne, sindige mennesker til å gå av skaftet. Kraftuttrykkene sitter løst. Enten er man en naiv, hjernevasket idealist, eller et miljøsvin. Nyansene har forduftet som dugg for solen. En ting er at dette utarter seg i de tusen hjem. En annen når dette skjer med våre politikere. For den ideelle politikeren er kommunegrå, kjedelig og debatterer på en måte som får seerne til å sovne bak flatskjermene sine. Hun er saklig til det smertefulle og skyr personangrep som pesten. Et fjernt fantasivesen med andre ord. I 2020 er det de drøyeste utsagnene som får mest gjennomslag. Som vår venn over dammen viser oss, funker det. Kanskje det er noe sant i at all pr er god pr. Sant nok til å vinne en presidentkamp i hvert fall. Det har gått sport i å komme med de mest radikale utsagnene. Sannhet og integritet har mistet all verdi, så lenge du stiger på meningsmålingene. Jeg er sikker på at Sokrates vrir seg i graven. For hva skjedde med den nøysomme debatten? De gode samtalene? Vi kan kritisere barna i det tenkte bursdagsselskapet for å være korttenkte egoister, men vi er selv akkurat like egenrådige i møte med sannheten.

Foto: Unsplash

For det å stikke hull på de metaforiske ballongene er ikke ulovlig, selv om det gjør dem umulige å fange. Det er få som blir satt i fengsel for å lyve. Og du kan hevde at det å aktivt sabotere debattmiljøet er vel innenfor vår rettmessige ytringsfrihet. Men de viktigste rettighetene er også de vanskeligste. Det er her vi må huske at det ikke er så veldig lenge siden opplysningstiden, med en nyutsprunget ytringsfrihet (Elden, 2018). Så selv om jeg er enig i at ytringsfriheten er alfa og omega ser jeg at det er mange utfordringer som vaker i sivet. Presidenter og politikere kan i dag ytre seg om sitt foretrukne verdensbilde på bekostning av sannheten, imens verdenssamfunnet lar det passere. Ytringsfriheten gjør det enkelt å si akkurat din mening, uansett hvor fjern fra realiteten den er. I en krise ødelegger dette for alt nasjonalt og internasjonalt samarbeid, imens konspirasjonsteoretikere og radikale gnir seg i hendene. Hvordan i alle dager skal man mobilisere mot koronaviruset, hvis man ikke engang er åpen om den lille informasjonen som finnes om det? (Frank, 2020) Eller hvordan skal man få med alle på å redde klimaet, når man organiserer folkeopprør bygget på reinspikket løgn? (Dahlb, 2020). For hvor skal grensene gå, og hvordan skal man regulere dem? Hvem skal regulere? Uansett hva svaret er så synes jeg det er ganske arrogant å gå ut ifra at vi sitter på fasiten.

For jeg tror ikke måten vi bruker ytringsfriheten i dag er helt ideell. Det er akseptabelt å si det meste, og det er de mest ekstreme ytringene som får mest oppmerksomhet. Det polariserer verden og ødelegger det stedet i midten man kan møtes for en diskusjon. Når man går så hardt ut mister man en stor del av den konfliktsky befolkningen som kan ha verdifulle meninger, og det blir mye vanskeligere å endre standpunkt underveis. Målet med en diskusjon er jo ikke å vinne, det er å komme nærmere en løsning alle vinner på. Men for at man skal tørre å si at man er enig, må vi ha et annet debattklima. Det må være rom til å prøve på den andres tanker, for å finne ut om de passer. Da kan det ikke bli en slåsskamp mellom to motstandere. Da må man samarbeide. Det må være dere to mot problemet, ikke dere mot hverandre.

Foto: Kristine Aas / Aftenposten Si ;D

Du kan ikke redde verden alene. Det er nok de fleste enige i. I hvert fall i teorien. At samarbeid er gunstig er printet inn i oss fra barneskolen. Så hva er det som gjør folk så steile når det kommer til kriser? Det er like innlysende som det er vanskelig. Det er her vi virkelig ser verdenssyn komme i konflikt. Det er banalt, men sant. Vi kan ikke vite hva andre tenker. Vi har en tendens til å gå ut ifra at alle tenker på samme måte som oss selv. At vi står på en fjelltopp og ser ut over et oversiktlig landskap. Men saken er heller at vi står på hver vår fjelltopp, og at antageligvis ser ingen av oss sannheten, bare fragmenter av den. Vi ser puslespillbiter som må settes sammen i det store bildet.

Derfor må vi snakke sammen. Vi må faktisk samarbeide, også i praksis. Vi er ikke barn lenger. Vi kan ikke kollektivt kaste oss etter den tilsynelatende flotteste ballongen, og anta at de andre vil holde seg i luften. Eller simpelt stikke hull på de vi ikke liker. Samfunnet er avhengig av at vi i en debatt forteller det vi ser på som vår sannhet, og ikke vrir for mye på den. Det første autoritære regimer begynner med er å skjule sannheten. Selv i et demokrati må vi være forsiktige. Ytringsfriheten er like truet av overforbruk som innskrenking. Verdien av å kunne si sin mening forsvinner hvis den drukner i svada. Det gjør det vanskeligere å løse problemer, hvis man ikke kan være sikker på om problemet er et faktum. Selv om man som mottaker skal være kildekritisk, er ikke det et frikort til avsender. Vi som forbrukere av ytringsfriheten har makt, og med den kommer et stort ansvar.  For når man referer til kvasivitenskap på facebook, og lanserer egne teorier bygget på konspirasjoner, eller tall du tilsynelatende tar rett ut fra lufta, ødelegger det for vår felles tillit. Vi kan ikke akseptere at sannheten forringes, for den er grunnsteinen vi bygger alt samarbeid på. Derfor må sannheten settes høyere en likes på instagram, klikk på en nettartikkel eller til og med stemmer ved et valg. Vi må ha integritet og moral, og vi må kreve at våre politikere, aviser og medborgere har det samme. Det er fristende å vanne den ut i jakten på et slagferdig poeng, men vi må være sannhetssøkere i alle deler av livet vårt. Vi må møte verdens utfordringer, diskusjoner eller uenigheter med mer sannhet, ikke mindre.

Litt satt på spissen så tror jeg vi må snakke mer om politikk i middagsselskaper. Jeg tror faktisk starten på løsningen til de store krisene ligger der. Vi må avdramatisere det å ha meninger, så man også tør å snakke med de man er uenige med. Så du tør å vurdere din sannhet opp mot deres, og kanskje skifte standpunkt. For det er det diskusjoner bør handle om. Ikke å slå den andre i et retorisk kappløp, men å bruke din rett til å ytre deg for å komme nærmere det som er sant. Vi trenger ikke flere monologer i kommentarfeltene, for det fører ikke til saklig debatt. Det paradoksale er at ytringsfriheten til noen få kan begrense mange. Derfor må vi velge å fokusere på sannheten, og ikke det tabloide alternative, både når vi ytrer oss selv, og når vi publiserer andres meninger. Du kan være saklig, konstruktiv og kjølig i møte med det overopphetede. Kanskje er det unødvendig å kneble det ekstreme når vi heller kan la det brenne ut i utkantene av det moderate. Vi kan velge integritet, moral og sannhet. Tross alt handler det ikke om å vinne debatten, det handler om å løse problemet.

Har du fått med deg disse?

Den fattige studenten burde vært utdatert

Den fattige studenten burde vært utdatert

Så lenge jeg kan huske har jeg blitt fortalt at studenter er fattige. Som student skal man visst nok være fattig, og det er visst nok greit, siden det bygger karakter.

Det er jo ingen grunn til å hviske!

Det er jo ingen grunn til å hviske!

Psykiske plager er ikke noe en skal føle skam over. Tvert imot bør en føle stolthet over at man erkjenner at man har et problem, og at man i en vanskelig tid tørr å søke hjelp.

Kriser kan også være vendepunkt

Kriser kan også være vendepunkt

Dessverre kan man ikke tilpasse alle løsninger til den gamle normalen. Vi er nødt til å utfordre samfunnet og vårt eget syn og se helhetlig.

>

Share This

Share this post with your friends!